26.10.2016

Hei.

B

"If I should have a daughter...Instead of "Mom", she's gonna call me "Point B." Because that way, she knows that no matter what happens, at least she can always find her way to me. And I'm going to paint the solar system on the back of her hands so that she has to learn the entire universe before she can say "Oh, I know that like the back of my hand."

She's gonna learn that this life will hit you, hard, in the face, wait for you to get back up so it can kick you in the stomach. But getting the wind knocked out of you is the only way to remind your lungs how much they like the taste of air. There is hurt, here, that cannot be fixed by band-aids or poetry, so the first time she realizes that Wonder-woman isn't coming, I'll make sure she knows she doesn't have to wear the cape all by herself. Because no matter how wide you stretch your fingers, your hands will always be too small to catch all the pain you want to heal. Believe me, I've tried.

And "Baby," I'll tell her "don't keep your nose up in the air like that, I know that trick, you're just smelling for smoke so you can follow the trail back to a burning house so you can find the boy who lost everything in the fire to see if you can save him. Or else, find the boy who lit the fire in the first place to see if you can change him."

But I know that she will anyway, so instead I'll always keep an extra supply of chocolate and rain boats nearby, 'cause there is no heartbreak that chocolate can't fix. Okay, there's a few heartbreaks chocolate can't fix. But that's what the rain boots are for, because rain will wash away everything if you let it.

I want her to see the world through the underside of a glass bottom boat, to look through a magnifying glass at the galaxies that exist on the pin point of a human mind. Because that's how my mom taught me. That there'll be days like this, "There'll be days like this my momma said" when you open your hands to catch and wind up with only blisters and bruises. When you step out of the phone booth and try to fly and the very people you wanna save are the ones standing on your cape. When your boots will fill with rain and you'll be up to your knees in disappointment and those are the very days you have all the more reason to say "thank you," 'cause there is nothing more beautiful than the way the ocean refuses to stop kissing the shoreline no matter how many times it's sent away.

You will put the "wind" in win some lose some, you will put the "star" in starting over and over, and no matter how many land mines erupt in a minute be sure your mind lands on the beauty of this funny place called life.

And yes, on a scale from one to over-trusting I am pretty damn naive but I want her to know that this world is made out of sugar. It can crumble so easily but don't be afraid to stick your tongue out and taste it.

"Baby," I'll tell her "remember your mama is a worrier but your papa is a warrior and you are the girl with small hands and big eyes who never stops asking for more."

Remember that good things come in threes and so do bad things and always apologize when you've done something wrong but don't you ever apologize for the way your eyes refuse to stop shining.

Your voice is small but don't ever stop singing and when they finally hand you heartbreak, slip hatred and war under your doorstep and hand you hand-outs on street corners of cynicism and defeat, you tell them that they really ought to meet your mother." 

- Sarah Kay

below average



Husker du den scenen i Perks of Being a Wallflower hvor Patrick i ekstase roper ut at han er "below average!!!" med en skyline av byen bak seg? Slik føler jeg meg nå, bare at jeg er ikke så glad for det.

Jeg føler meg som hver eneste karakter i the Breakfast Club, jeg føler meg som Judd Nelson som later som han virkelig ikke "gives a shit", men egentlig gjør det mer enn noen andre. Jeg føler meg som Ally Sheedy som kan skrive med tærne og "when you grow up your heart dies". Jeg føler meg som Molly Ringwald som tror alle elsker henne, og mens de kanskje gjør det, vet ikke hun engang hvem hun er.

Jeg har brukt den siste tiden til å se på filmer jeg har sett minst tjue ganger før, og prøvd å kjempe mot en slags påtrengende, men stoisk, ensomhet. Noe annet hadde vært egoistisk.

jag saknar dig mindre och mindre




Jeg skriver ikke så ofte, gitt. Det er dumt, skulle gjerne gjort det, men føler det blir så meningsløst og pretensiøst når jeg faktisk ikke har noe å skrive om, noe å fortelle om.

Jeg kan jo begynne med å gi en liten update. Jeg er hjemme fra USA. Det var veldig deilig i starten, men nå lengter jeg veldig tilbake til den bekymringsløse tiden hvor jeg var isolert fra omverdenen i den lille Disneybobla vår. Det kunne jo ikke vare for alltid, slik ingenting kan, men det er bare så slitsomt å måtte tenke på fremtiden igjen.

Nå har jeg vært hjemme i Norge i nesten fire måneder, og jeg bor fortsatt i bøgda mens nitti prosent av vennene mine har flyttet til Oslo (og jeg bruker nitti prosent av pengene mine til å besøke dem), og jeg har en jobb jeg hater. Livet går egentlig veldig sakte.

Men det gjør ikke noe likevel, fordi om noen måneder flytter jeg til Cuba, for en liten stund. Det tror jeg kan bli fint. Helt nydelig, faktisk.

Jeg skal skrive oftere, lover. Selv om det er meningsløst og pretensiøst. Jeg liker jo alt som er pretensiøst.

bitches be cray cray

 

haha husker du da Lindsay Lohan vant det kortspillet mot Lindsay Lohan og så måtte Lindsay Lohan nakenbade i sjøen men Lindsay Lohan stjal klærne hennes og da ble Lindsay Lohan skikkelig sint

mere ornaments



Nå har jeg bare to måneder igjen her i USA og ting har gått fort og sakte. Alt har forandret seg siden sist jeg skrev, ikke en sånn åpenbar forandring, men litt sånn inni meg, litt sånn sakte og stille, men det er nytt og fritt. Det er godt.

Jeg har begynt å leve utenfor hodet mitt igjen. Sånn på ordentlig. Jeg har begynt å smile og le og leve.
Jeg har nettopp kommet hjem fra Miami hvor vi har hatt fri og ligget på luksuriøst hotell med champagnefrokost og room service og egne solsenger med servitør på stranden og rødvin hver kveld. Og det virker jævlig pretensiøst, men for å være ærlig, hvis jeg skulle være ærlig, har jeg alltid vært tiltrukket av det som er jævlig pretensiøst.

Likevel var det ikke de luksuriøse omgivelsene som fikk meg til å leve. Det var å se havet igjen, etter åtte måneder. Det var å kunne sitte utenfor burger king klokken 3 på natten, halvfull og halvmett, mens jeg observerte mine venners gode forsøk på en rap off. Det var å løpe førstemann fra burger king til stranden gjennom mørke bakgater midt på natten med en flaske vin og en sigarett i hånden, og løpe ut til vannet når deg til knærne for så å sitte seg på stranden og fullføre vinflasken vi har i hånden helt til solen går opp (for så å gå tilbake til champagnefrokost på hotellet).

Da levde jeg.

om å leve inni hodet sitt

 

 

 

Endelig begynner jeg å føle meg motivert til å være her igjen. Jeg har blitt servitør i restauranten i Norgespaviljongen (endelig!) og har dermed begynt å tjene litervis med dollar (du vet, flytende dollar), så nå har jeg kjøpt meg en bh som faktisk passer og en lommebok fra Coach til 1200 kr. Jeg har mistet alle hemninger, med andre ord.

Neste uke skal jeg endelig ta meg litt ferie fra denne forferdelige Disney boblen jeg lever i, og dra til New York i fire dager. Det tror jeg kan bli ganske ok.
Jeg mener, jeg trenger å komme meg vekk, ikkesant. Har
begynt å leve mer inni hodet mitt enn utenfor. Og jeg mener,
det er sunt å leve litt inni hodet sitt iblant, men hvis det blir
for mye kan du bli virkelighetsfjern, ikkesant, også vet du
ikke lenger hva som er sant og ikke, også blir du gal. Jeg
har blitt virkelighetsfjern. Litt gal også.

lying, a dreamer, dreaming beside me

Jeg prøver å finne inspirasjon i hverdagen til noe å skrive om, men det går liksom ikke. Denne bloggen skulle jo mamma lese så hun kunne vite hva jeg gjør og hvordan jeg har det, men det er jo bare sjelden surring.

Jeg har glemt alt. Jeg har glemt å skrive, jeg har glemt å lese, jeg har glemt å kommunisere og jeg har glemt julen. Men jeg har det bra - tror jeg. Jeg er mindre ivrig på å komme hjem til Norge. Jeg vet ikke om det er fordi det er blitt bedre her i USA eller mindre bra hjemme i Norge, men jeg velger å se på det som et godt tegn. Det er jo uansett så lenge til jeg skal hjem.

Selv om horoskopet mitt i det siste har fortalt meg at jeg må være spontan, gjør jeg ikke noe nytt. Jeg hører på de samme låtene og leser de samme bøkene. Men det går fint. Jeg har det bra - tror jeg.

you and me and the devil makes three

Jeg har laget en spilleliste som heter "ut på eventyr" og den skulle jeg liksom høre på når jeg var på reise og tur i skogen og på roadtrip og på havet, men det eneste stedet jeg hører på den spillelisten er på Walmart og det får meg til å innse hvor lite jeg gjør med livet mitt.

kan du kjenne sjøen i hele kroppen

Det er jo så mye som foregår samtidig og jeg har ikke lyst til å forholde meg til noe av det. Jeg føler meg bra og dårlig på én gang fordi jeg velger å ikke gjøre noen ting, jeg mener, det er deilig å slippe, men jeg går jo glipp av så mye, men så er det jo enkelte ting det bare er like greit å gå glipp av hvis du skjønner hva jeg mener?

jul! jul. jul!

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få julestemning her i USA i det hele tatt, med tanke på at det er et totalt annet klima (palmetrær), maur i leiligheten, ingen pyntegjenstander og null familie her. Men jeg tror jeg aldri har gledet meg så mye til julen før som nå. Jeg har allerede hengt opp julelys i leiligheten, kjøpt inn stearinlys (elektriske, sant nok), planlagt alle kakene jeg skal bake, kjøpt julegaver og julepynt. Vi skal kjøpe et juletre til og med.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn egentlig, fordi ingenting med det stedet her minner meg om julen. Men amerikanere er så flinke til å få opp julestemningen til folk, og de pynter og henger opp lys overalt. I tillegg arrangerer jeg på en måte julen selv for første gang i mitt liv (blitt voksen u know), og da blir den jo det jeg gjør den til. Som er kjempebra. Julen blir kjempebra.

you seek such magical things

http://25.media.tumblr.com/tumblr_lp3ofcydoc1qj04xfo1_500.jpg

in the hearts of men

Kanskje det ikke finnes en grunn til at ting skjer, kanskje det ikke er et stort sammenheng som vi tror. Kanskje vi bare griper etter måter å få en fornuft i kaoset rundt oss. Kanskje vi gir mening til ting som ikke har noen mening i det hele tatt. Kanskje vi klamrer oss til et håp så hardt at vi glemmer virkeligheten. Hva om vi tar feil og ingenting er meant to be? Vi er bare fortapte sjeler som vandrer uten en ende og desperat søker etter komfort fra forestillingen om at ting vil ordne seg til slutt uansett hva. Hva om vi har lurt oss selv til å tro at alt kommer til å ordne seg, slik at vi slipper å face realiteten om at det kanskje ikke vil det?

when the waves come rolling in

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men jeg kan faktisk bevege meg utendørs med langermede gensere og bukser nå uten å svette ihjel. Det er ganske deilig at temperaturen sank, for jeg liker å gå med gensere. Det er rundt 20 grader på kveldene, og jeg synes det er iskaldt (ikke klandre meg, jeg er vant til 35. Det er 15 grader forskjell, det).

Ting:
≡ Jeg har sluttet å skrive like fint som jeg gjorde før :(
≡ Jeg har begynt igjen kanskje :)
≡ Jeg pugger alle vindruene i de 20 forskjellige vinene vi har i restauranten fordi jeg skal bli servitør.
≡ Vanskelig.
≡ Vil dø.
≡ Ellers er alt bra. 

scattered like shells and lost to the sea

gWsrnZgkqa
Du minner meg om havet: vakker og fredelig på overflaten, nysgjerrig på hva som ligger i mørket under.

Men når du svømmer under, forbi skjønnheten, finner du altfor mange ting som foregår på én gang
og det er enda vakrere enn det var på overflaten.
Og du tar deg selv i å ønske å ta til deg alt på en gang, som hostemedisin for å lette smerten.

Men du må være tålmodig og vente fordi du vet aldri hva du kan finne
på bunnen av havet. 

it should actually be a really nice day



"I know today is Monday and you assume it's going to suck, but according to statistics, there will be over 5,000 weddings, 10,000 childbirths, and 42 million hugs occurring today throughout the United States. Also today, there will be at least 4 people that will win the multimillion dollar lotteries, 600 people will get promotions at work, and 3,000 people will lose their virginity. There will also be 600 dogs adopted, 35,000 balloons sold, and 800,000 skittles eaten. Plus, the words "I love you" will be said over 9 million times. So again, I know today is Monday and you assume it's going to suck, but just smile, because according to statistics, it should actually be a really nice day."

- Anonymous

women cannot accept the way things are

Dette er virkelige google-resultater.

dystopia


Jeg tenker mye på hjemme. Jeg har så mye å se fram til neste sommer når jeg kommer hjem fra Florida, og jeg savner vennene mine hjemme, men så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg gleder meg til å komme hjem, og fordi jeg vil hjem, fordi jeg har lovet meg selv å leve i nuet og ha det bra her jeg er, og det har jeg virkelig, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg i det hele tatt tenker på og gleder meg til å komme hjem fordi det er jo i Florida det skjer akkurat nå, men et år er bare så fryktelig lenge, du vet, nå har jeg vært her i 3 måneder og det er fortsatt 9 igjen, og jeg er veldig glad for å være her, fordi jeg har det kjempemorsomt og bra, men når jeg hører om mennesker som får sparken og blir sendt hjem til Norge kan jeg ikke noe for det, men jeg blir litt misunnelig.

Idag / ikveld / inatt har jeg og roomiene mine hatt Harry Potter-maraton med tepper og cola, og når jeg ser på Harry Potter med tepper og cola savner jeg ekstra mye å være hjemme hos Kristiane med masse tepper og masse cola mens vi ser på Harry Potter eller Ringenes Herre eller whatever. Ikke at det ikke er hyggelig å gjøre det med roomiene mine, jeg er veldig glad i de også. Men det er noe helt annet hjemme hos Kristiane. En helt annen stemning og andre omstendigheter og omgivelser. Det lukter annerledes.

Jeg liker meg i Florida. Jeg gjør det.

jezebel

Idag har jeg bodd her i 3 måneder, og dette har forandret seg:
1. Har lagt på meg 4 kilo.
2. Har blitt tjukk.
3. Har kjøpt noen fine klær.
4. Tjukk.

sånn hvis du lurer

Hvordan er det egentlig å jobbe for Disney, spør du? På jobb er det veldig hyggelig. Det er sosialt både med kollegaer, gjester og sjefer, og man møter mange forskjellige typer mennesker. På fritiden, derimot, er det mer en blanding av Ayia Napa og konsentrasjonsleir.

Det er festing hele tiden. Mange av kollegaene mine drikker fem dager i uken og er allerede alkoholikere, og de legger på seg 20 kilo iløpet av dette året på grunn av all ølen og alkoholen. Jeg er ikke like ivrig på akkurat det. Vanligvis drikker jeg én dag i uken, og for meg som er vant med hvordan drikkekulturen er her borte, høres det lite ut. Når jeg sammenligner det med hvordan jeg var hjemme, er det veldig veldig mye.

Vi har strenge regler i leilighetene. Vi kan bli sendt hjem dersom vi har en plante i leiligheten vår, eller henger ting på veggene. En jeg kjenner måtte betale 200 dollar til housing da hun failet inspeksjon. Grunnen til at hun failet inspeksjon var fordi det sto et par sko ved sengekanten hennes. 200 dollar. Det er ca 1200 kr, det.
Vi må vise legitimasjon når vi skal hjem til leiligheten vår, og det er høye gjerder rundt alle leilighetene. Dersom vi skal ha med en gjest inn i vårt eget hjem, har han eller hun bare lov til å komme mellom visse tider og det må registreres at han eller hun er her.

Så en blanding mellom Ayia Napa og konsentrasjonsleir er vel en passende beskrivelse (men ikke tro jeg ikke trives. Vi finner smutthull overalt).

vibrant scene

Idag så jeg havet igjen for første gang på nesten tre måneder. Det var riktignok ikke samme hav som alltid, men superfint dette også, hvis ikke finere. Var på St. Pete's Beach i St. Petersburg (i Florida, ikke Russland), som betyr at jeg hadde hele Mexicogulfen foran meg. Der var det masse delfiner og surfere, og jeg ble solbrent, spesielt i ansiktet. Blir alltid mest solbrent i ansiktet.

Stikkord:

luksushøl

Du vet du er vant til lave standarder når du mener det er luksus å IKKE ha mugg i airconditionen lenger. Eller å IKKE ha vannskader under kjøkkenbenken, eller å IKKE ha råtten madrass, eller å IKKE ha et skadedyrproblem. Eller å ha en tørketrommel som faktisk gjør klærne tørre. Eller å ha en tørketrommel i det hele tatt. Eller å ikke ha mugg i dusjen. Jeg kan fortsette i hvertfall tre avsnitt til, men poenget er at nå har de endelig begynt å fikse ting i leiligheten vår. Det tok nesten 3 måneder, det. Fikk oversvømmelse på kjøkkenet i natt og lå våken hele natten og hørte på at noen mainentance-fyrer boret hull i veggene og hamret på rør, og det var ikke akkurat veldig deilig å jobbe i 8 timer etter å ha sovet ca 30 minutter den natten. Når de først hadde kommet, spurte de om vi hadde noe annet som måtte fikses og vi sa "ALT". Nå fikser de alt, etter vi har mast på housing i snart 3 måneder for disse tingene.

Det er ikke rart alle i leiligheten har vært konstant syke og slitne helt siden vi kom. Vi puster jo mugg.

One of the many perks of working for Disney.

25. september

Ble ganske lykkelig idag da jeg mottok en pakke fra Norge full av norsk mat. Hadde helt glemt hvordan melkesjokolade smaker, og nå sitter jeg i sofakroken med dyne, melkesjokolade og tårer i øynene mens jeg ser på charterfeber. Dét er lavmål. Men noen ganger får man bare litt hjemlengsel, og da er det utrolig nok melkesjokolade og charterfeber som fungerer (pluss tre poser med ostepop).

Jeg har ikke hatt så mye hjemlengsel som jeg trodde jeg kom til å få enda. Sånn bortsett fra idag. Jeg har det egentlig veldig fint. Det som er skummelt er at jeg ikke har badevekt, og jeg aner ikke om jeg har gått ned 5 kilo eller gått opp 15. Det kan gå begge veier for alt jeg vet. Jeg spiser veldig dårlig her borte på grunn av mangel på penger og matlyst, pluss at det er så kjedelig å lage mat og jeg er ikke ansvarsbevisst over eget liv, men når jeg spiser, spiser jeg bare dritt. Så akkurat nå føler jeg meg litt som en sulten hval.

Send penger til badevekt.

Stikkord:

20. september

Det kommer en tid hvor man innser at herfra er det kortere vei til fuckings Timbuktu enn til Norge, og da føler man seg litt lost.

life is hard

ord

Det som fascinerer meg mest av alt er språk. Ikke skriftlig, men muntlig språk. Hvordan munnene våre alltid former seg på den samme måten for å gi den samme lyden. Hvordan tungene våre må bevege på seg på én bestemt måte for å sørge for at vi lager de lydene. Hvordan vi assosierer de lydene med ideer, og på en måte gir dem liv. At det er så mange forskjellige språk med egne regler og strukturer. Det var aldri noen som lærte meg hvordan jeg skulle lage de lydene som strukturerte ordene jeg sa, det var bare noe jeg visste. Ord er så mektige bare fordi de er, bare fordi de finnes. Jeg tror vi glemmer det for ofte.

17. september

Tiden går fort og sakte og jeg går rundt i en eneste stor ørske og har sluttet å tenke selv. Livet her er en énveisgate, en strøm, som det er vanskelig å bryte ut av. Ikke at jeg vil bryte ut, eller jeg vet ikke hva jeg vil. Tenker ikke selv lenger.



Men jeg har det bra. Noen ganger har jeg på masker, og noen ganger drikker jeg meg full og noen ganger leser jeg bøker. Jeg har vært på konsert med Edward Sharpe & the Magnetic Zeros og det var ganske fantastisk.



Det er flott å bo i USA sånn musikkmessig, fordi det alltid er noen band jeg liker i byen. Iløpet av høsten kommer Sigur Rós, City and Colour, Rusted Root, Alabama Shakes, the Lumineers og Portugal. The Man til Florida og jeg vil se alle sammen. Lykke til, Elise.

Stikkord:

survival mode

Det er ikke lett å jobbe for Disney, sånn økonomisk sett. I tillegg aner jeg ikke hvordan man er voksen og tar ansvar for eget liv, så den lille lønnen jeg får forsvinner fort på ting som kinamat og klær og plastikkblomster. Nå har jeg 1 dollar å leve på frem til torsdag, som betyr at det blir ufrivillig anoreksi denne uken også, da jeg ikke har mat i huset mitt. Hvorfor har du ikke mat i huset ditt, Elise? Helt til nå har jeg på en måte trodd at all maten i skapene har kommet dit av seg selv, liksom, på magisk vis.
Det gjorde den jo ikke.

Bortsett fra det har jeg det vidunderlig. Her om dagen så jeg en giraff.

Stikkord:

"for whatever we lose (like a you or a me) it's always ourselves we find in the sea"

- e.e. cummings

bruised by the size of the rain

Livet forandrer seg kjapt for meg. Orlando er en uvant og litt spesiell by; ved første øyekast virker det bare som en haug med motorveier, med butikker og nattklubber spredt langs kanten, men egentlig er det en ganske fin by hvis du bare vet hvor du skal gå. I Downtown kan du finne kafeer og fine gater på dagtid, og horer, voldtekstmenn og uteliv om natten. Det er ganske sjarmerende.

Det som kanskje er mest uvant er den enorme mangelen på rutiner. Jeg må ikke lenger opp klokken syv om morgenen, spise lunsj klokken tolv eller legge meg klokken ti. Nå som jeg jobber for Disney kan jeg én dag jobbe fra 16 til 00, en annen dag fra 09 til 15. Helgen er ikke lenger på lørdag og søndag. Denne uken er det onsdag og torsdag, en annen uke var det mandag og fredag.

Mangelen på rutiner er bra på mange måter. Det gir meg mer frihet til å finne på flere ting enn tidligere, da jeg ikke har den samme konsekvenstankegangen som før. Det er som å starte på nytt hver uke, noe som gjør meg mer motivert til hverdagen generelt. Jeg er blitt flinkere til å lage mat istedenfor å ikke spise i det hele tatt, og jeg har begynt å plante blomster på rommet mitt (men ikke si det til noen, for det har jeg ikke lov til).

Samtidig kan mangelen på rutiner være veldig utmattende. Hverdagen blir så uforutsigbar. I tillegg drikker du fem dager i uken her borte, fordi det er billig og enkelt og gøy. Da blir jeg tjukk, og det er ikke bra.

Det viktigste er at jeg tar meg tid til de viktige tingene i livet; jeg har allerede lest 3 bøker siden jeg kom og lært meg hele "to be or not to be" utenat.

Stikkord:
Les mer i arkivet » Oktober 2016 » November 2014 » Oktober 2014

amerigo

22, Tønsberg

Elise. Drømmer. Jeg liker månen og havet. Lider av noe jeg tror kalles "wanderlust"

Follow on Bloglovin

Arkiv

Lenker