quia below average

below average



Husker du den scenen i Perks of Being a Wallflower hvor Patrick i ekstase roper ut at han er "below average!!!" med en skyline av byen bak seg? Slik fler jeg meg n, bare at jeg er ikke s glad for det.

Jeg fler meg som hver eneste karakter i the Breakfast Club, jeg fler meg som Judd Nelson som later som han virkelig ikke "gives a shit", men egentlig gjr det mer enn noen andre. Jeg fler meg som Ally Sheedy som kan skrive med trne og "when you grow up your heart dies". Jeg fler meg som Molly Ringwald som tror alle elsker henne, og mens de kanskje gjr det, vet ikke hun engang hvem hun er.

Jeg har brukt den siste tiden til se p filmer jeg har sett minst tjue ganger fr, og prvd kjempe mot en slags ptrengende, men stoisk, ensomhet. Noe annet hadde vrt egoistisk.

2 wallflowers

Nikita <3

31.10.2014 kl.11:48

Kult bilde :D

Benedicte

01.11.2014 kl.21:26

Jeg bare fler at jeg fr flelsen av fle det du fler.

Uavhengig av om det er et faktum, s er det en snn opplevelse av det jeg fr.

Men forskjellen er at du beskriver det snn tusen ganger finere enn det jeg prver gjre, jeg orker ikke engang sette ord p det ordentlig. Jeg skulle nske at jeg nsket,men det blir intet mer enn det. Jeg bare velger eksistere, p et vis. G i samme mnstre, ikke vre tilstede.

janne cecilie

05.11.2014 kl.19:26

Rart vre s mange uten vite hvem man selv er. Jeg gr konstant rundt og lurer p hvem jeg er, prver finne personlighetstrekk eller quirks som gjr meg til meg, men jeg aner ikke. Det er vel det tenrene handler om

Skriv en ny kommentar

amerigo

20, Tnsberg

Elise. Drmmer. Jeg liker mnen og havet. Lider av noe jeg tror kalles "wanderlust"

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits